Fra rotete bord til ferdig gulvplan: Kristians intervjuopptak

Utgangspunktet: tre gjester og ett bord

Kristian kom til kurset med et konkret innslag foran seg. Han skulle lede et intervju med tre gjester om lokalt håndverk, og hver av dem hadde med seg gjenstander som skulle vises frem. Planen hans var en skisse på baksiden av en konvolutt og en følelse av at det nok ville ordne seg på gulvet.

Jeg kjente igjen situasjonen fra mange studioer. Når bord, stoler, rekvisitter og kameraer skal dele samme plass, avgjør små valg i forkant om innslaget føles rolig eller stresset. Kristian var ikke uerfaren som taler, men han hadde aldri sett studioet ovenfra.

Vi startet derfor med spørsmålet hva seeren skal se til enhver tid, og ikke med hvor møblene helst burde stå. Den rekkefølgen snudde hele skissen hans.

Gulvplanen tegnet i riktig målestokk

Første oppgave var å tegne studioet i målestokk, med kameraplasseringer, døråpninger og kabelveier. Kristian målte opp bordet og stolene sammen med de andre deltakerne og la dem inn på planen som enkle former. Dermed ble det synlig at bordet han hadde tenkt seg, ville stengt siktlinjen for det ene kameraet.

Vi flyttet bordet litt på skrå og satte den midterste gjesten tilbake mot kameraet som tok totalbildet. Hver posisjon fikk et nummer, og hvert nummer fikk en merkelapp på gulvet. Det tok under en time, og resultatet var en plan alle i rommet kunne lese.

Kristian sa selv at det mest nyttige var å se hvor lite plass en gjest trenger for å virke avslappet, og hvor mye for å kunne løfte en gjenstand uten å treffe nabostolen.

• Mål opp rommet og tegn inn kameraer, bord og stoler
• Gi hver posisjon et nummer som også står på gulvet
• Sjekk at ingen gjenstand blokkerer et kameras siktlinje

Rekvisitter og rekkefølge

Neste steg var rekvisittene. Gjestene hadde med seg alt fra et lite trearbeid til et stort vevd teppe, og vi laget en liste over hva som skulle vises når. Gjenstandene fikk hver sin plass på siden av bordet, utenfor bildet, slik at gjesten kunne rekke dem frem uten å lene seg over de andre.

Kristian la inn en enkel regel i planen: kun én gjenstand på bordet av gangen, og bildeutsnittet skiftes til nærbilde når gjesten løfter den. Det betydde at han måtte avtale tegn med kameraoperatøren i forkant, og vi øvde på dem to ganger uten gjester.

Slike avtaler virker små, men de fjerner nøyaktig de øyeblikkene der en programleder ellers ville stoppet opp og lett etter neste ord.

Sjekklisten som ble igjen på bordet

Av planen vokste det en sjekkliste på én side. Den dekket alt fra å teste mikrofoner til å vise gjestene hvor de skal sitte før opptaket starter. Kristian skrev den selv, i sine egne ord, og det er grunnen til at den fungerte: han forsto hvert punkt fordi han hadde funnet det ut på gulvet.

Vi gikk gjennom listen sammen med gjestene en halv time før opptak. Alle fikk vite hvor de skulle se, hva som ville skje om noe gikk galt, og hvem som ga tegn om å runde av. Det gjorde at gjestene var rolige allerede før lyset ble slått på.

Jeg anbefaler å la listen være kort nok til å leses på et halvt minutt. Lange lister blir liggende uåpnet.

• Testing av lyd og lys med gjestene til stede
• Gjennomgang av plasser, rekvisitter og tegn
• Avtalt signal for å avslutte eller ta en pause

Opptaket og det som endret seg underveis

Under opptaket skjedde det som alltid skjer: en gjest snakket lenger enn avtalt, og den andre ville vise en gjenstand som ikke sto på listen. Kristian hadde plass i planen til å tilpasse seg, fordi hver posisjon allerede var tenkt gjennom.

Han lot den lange gjesten fullføre, tok blikket til kameraet som sto nærmest, og ga et lite tegn til operatøren om å gå ut på totalbilde. Rekvisitten som ikke var planlagt, fikk plass ytterst på bordet, der den ikke tok siktlinjen fra noen.

Ingenting av dette krevde improvisasjon i dramatisk forstand. Det var enkle valg som en plan hadde gjort mulige, og slik bør en intervjuplan fungere.

Det Kristian tok med seg videre

Etter opptaket gikk vi gjennom filmen sammen. Kristian la merke til hvor sjelden han hadde sett ned på notatene, og hvor mye roligere gjestene så ut enn han hadde fryktet. Han ville beholde gulvplanen som mal og endre den litt for hvert nytt innslag.

Det er den viktigste lærdommen fra denne saken. En gulvplan er ikke et dokument man lager én gang, men et arbeidsverktøy som justeres etter rommet, gjestene og temaet. Jo oftere den brukes, desto mindre tid tar den.

Nå i høstukene er det mange som planlegger nye serier og innslag. Begynn gjerne med et tomt ark og en målestokk, ikke med utstyret.

Kristians innslag ble ikke bra fordi han hadde mye erfaring, men fordi han forberedte rommet før han forberedte seg selv. En gulvplan i målestokk, en kort sjekkliste og noen få avtalte tegn med operatøren gjorde at tre gjester og et fullt bord føltes håndterlig. Det er en arbeidsmåte som kan overføres til de fleste intervjuer og demonstrasjoner.