Slik øver vi på å gå, snu og stoppe mellom merker

Vi begynner uten kamera og uten manus

Første økt i bevegelse mellom merker starter ikke med lys og opptak. Vi går inn på et tomt studiogulv, og jeg ber deltakerne bare gå mellom to merker og stoppe. Ingen snakker. Det høres enkelt ut, men de fleste oppdager raskt at de ser ned på tapen i stedet for fram mot der kameraet skal stå.

Poenget er å skille bevegelsen fra alt annet som skjer under en sending. Når du ikke samtidig skal huske replikker, tid og gjester, kan du legge merke til hvor tyngden havner, hvilken fot du stopper på og om skuldrene følger med eller blir stående igjen.

Vi gjør dette en stund, gjerne tjue minutter, og jeg sier lite. Å se andre gjøre det samme hjelper også. Folk legger merke til hos hverandre det de ikke kjenner hos seg selv.

• Gå mellom to merker uten å se ned
• Stopp på samme fot hver gang
• Hold blikket på et punkt der kameraet skal stå

Å lese merkene uten å stirre på dem

Et merke er et teip-kryss på gulvet, og det største problemet er at det trekker blikket ned. Vi øver derfor på å fange merket med synsfeltet i kanten, mens øynene allerede er på neste punkt. Det krever at du kjenner avstanden i kroppen. Etter noen runder kan de fleste telle skrittene sine mellom to posisjoner.

Jeg ber deltakerne gå samme strekning tre ganger med forskjellig tempo: rolig, litt raskere og så sakte. Skrittallet endrer seg, og da forstår de at antall steg ikke er en fast størrelse, men noe man justerer underveis.

Når dette sitter, flytter vi merkene litt og ser hvem som merker det. Det er en nyttig øvelse i å stole på kroppen i stedet for tapen.

Snu uten at det synes

Snuing er der mange bryter blikkontakten. Hvis du snur hele overkroppen mot gjesten og så tilbake mot kamera, ser det ut som et rykk i bildet. Vi øver på å snu i to trinn: først hofta og foten, så hodet og blikket. Overgangen blir da jevn, og operatøren slipper å jage etter deg.

Anders Solberg, som er kameraoperatør og instruktør hos oss, står ofte bak kameraet under denne øvelsen. Han forteller hva han ser i utsnittet, og deltakerne får en ærlig tilbakemelding fra den som faktisk skal holde bildet. Det er sjelden de samme tingene som man selv tror er problemet.

Vi gjentar øvelsen med en venstresnu og en høyresnu. De fleste har en side som fungerer bedre, og det er greit å vite før man står i en sending.

• Hofte og fot først, deretter hode og blikk
• Øv på både venstre- og høyresnu
• Spør operatøren hva som faktisk synes i bildet

Å stoppe rolig og bli stående

Et godt stopp er stille. Du kommer fram til merket, står stødig og er klar til å snakke før kroppen har sluttet å bevege seg. Det krever at du har bremset opp de siste to skrittene, ikke først i siste øyeblikk. Vi øver på å la farten dø ut før merket, ikke på det.

Jeg lar deltakerne stoppe, telle til tre i hodet og først da åpne munnen. Det virker unødvendig tregt, men på opptak ser det rolig og bestemt ut. Mange vil senere korte ned pausen selv, og det er helt i orden.

Vi ser også på hendene. Hvis de svinger med etter at du har stoppet, trekker det oppmerksomhet bort fra ansiktet. En enkel tommelfingerregel er å la dem hvile på noe, en kant, en rekvisitt eller langs siden.

Gjennomgang av egne opptak

Mot slutten av hver økt ser vi opptakene sammen. Vi spoler gjennom uten lyd, og det avslører mer enn man skulle tro. Uten ord ser du bare kroppen: hvor lenge blikket forlater kamera, hvor brå en snu er, hvor mange ekstra skritt som slipper inn mot slutten av en overgang.

Vi stopper bildet og snakker om ett enkelt punkt om gangen. Ikke ti rettelser, bare én. Neste gang øver deltakeren på akkurat det, og vi sammenligner. Å se seg selv bli roligere over to eller tre forsøk er mer overbevisende enn noen forklaring jeg kan gi.

Det er også her vi oppdager mønstre. Noen går for fort når de er nervøse, andre fryser. Begge deler kan trenes, men først må man se det.

• Se opptaket først uten lyd
• Ta ett punkt om gangen
• Sammenlign første og siste forsøk

Det vi ikke kan love

Bevegelse mellom merker blir ikke perfekt på én økt. Noen trenger mange runder før overgangene føles naturlige, og enkelte dager går det dårligere enn dagen før. Det er normalt, og vi regner det som en del av arbeidet. Nervøsitet, trangt studio eller et uvant sett kan ødelegge det man mestret dagen før.

Det vi kan tilby er et trygt sted å øve, tilbakemelding fra folk som jobber i studio, og tid til å gjenta det som ikke satt. Resten er repetisjon. Jo mer bevegelsen går inn i kroppen, desto mindre må du tenke på den når sendingen er i gang.

Mot høsten har mange nye deltakere kommet inn med egne prosjekter, og da øver vi gjerne på selve settet de skal bruke.

Å gå, snu og stoppe mellom merker høres enkelt ut, men det er håndverk som bygges opp i små steg. Vi starter uten kamera, tar én ting om gangen og ser på egne opptak. Over tid slutter bevegelsen å være noe du tenker på, og du kan bruke oppmerksomheten på gjesten, temaet og kameraet. Ro i sending kommer av øvelse, ikke av å skjule nervøsiteten.