Tape på gulvet eller skisse på papir: to veier inn i blokkering

To måter å begynne på

Når deltakere kommer til kurset og skal lære å lese et studiogulv, ser jeg som regel to instinkter. Noen vil rett ut på gulvet, ta tape i hånden og prøve seg frem mellom kameraene. Andre vil først tegne: en skisse av settet sett ovenfra, med kamera, bord og stoler plassert på papir. Begge veier er fornuftige, og begge brukes i vanlig studiopraksis.

Som kameraoperatør har jeg sett resultatet av begge. Gulvet gir deg en følelse av avstander og tempo som ingen tegning kan gi. Skissen gir deg oversikt og et språk du kan dele med regi og operatører før noen har rørt noe utstyr. Spørsmålet er ikke hvilken som er riktig, men hvilken du bør begynne med, og hvordan de to støtter hverandre.

I denne artikkelen sammenligner jeg dem opp mot det vi gjør i modulen Grunnlaget for blokkering, der du lærer å sette merker og forstå hvordan posisjon henger sammen med kameravinkel.

Alternativ én: merker direkte på gulvet

Å sette tape direkte i studio er den raskeste veien til å få kroppen med. Du står der du skal stå, ser inn i objektivet og merker straks om du har kameraet i profil eller nesten bakfra. Du oppdager at to meter mellom stolene virker annerledes gjennom søkeren enn med øynene, og at et bord som så romslig ut plutselig dekker halve bildet.

Svakheten er at alt skjer i sanntid og med mange mennesker til stede. Hver endring krever at noen flytter kamera, og tape som er limt ned og tatt av igjen setter spor og forvirrer. Uten en plan tenker du dessuten gjerne bare på ditt eget merke, og glemmer at gjesten og operatøren også trenger plass.

Direkte gulvarbeid passer best når settet er enkelt, tiden er knapp og du allerede kjenner studioet. Da er en rask runde med tape ofte nok.

• Gir umiddelbar følelse for avstand og bildeutsnitt
• Krever at kamera og mannskap er til stede
• Lett å glemme gjestens og operatørens behov

Alternativ to: gulvplan på papir først

En gulvplan er en tegning ovenfra av settet. Du markerer kameraposisjoner, hvor programlederen står, hvor gjesten sitter og hvor bord og rekvisitter ligger. Pilene viser bevegelse, og små tall kobler dem til hvert merke. Fordelen er at du kan endre mening ti ganger uten at noen må flytte et stativ.

En plan gjør også samarbeidet enklere. Når regi, operatører og du ser på samme ark, blir det tydelig hvem som skal gå hvor, og når. Uenigheter dukker opp ved et bord og ikke midt i en prøve med klokken i gang. Planen blir dessuten et dokument du kan ta frem neste gang samme sett skal brukes.

Svakheten er at papiret lyver om dybde. Linjer ser like lange ut, men en lang gange gjennom et studio kan føles helt annerledes enn skissen antyder. En plan som aldri er prøvd på gulvet, blir fort for optimistisk om plass og tid.

• Billig å endre og enkel å dele med hele mannskapet
• Gir et felles språk mellom deg, regi og operatører
• Må kontrolleres mot virkelig gulv og kameravinkel

Hva jeg ser på kurset

Deltakere som starter med tape alene, bruker ofte første halvdel av øvelsen på å rydde opp i egne endringer. De lærer mye om kroppen sin, men lite om hvorfor et merke ligger akkurat der. Når vi senere snakker om siktlinjer, har de ingen skisse å peke på, og forklaringene blir lange.

De som starter med planen, kommer ofte med en pen tegning som faller sammen i møte med gulvet. En stol står for nær kameraet, en gange er for smal for en vogn, og en bevegelse tar lengre tid enn den ser ut til på papiret. Men de retter seg raskt, fordi de allerede vet hva de prøver å oppnå.

Begge grupper kommer til samme sted. Forskjellen er hvor mye tid og tape som går tapt underveis, og hvor mye av begrunnelsen de forstår.

Anbefalingen: plan først, gulv deretter

Min anbefaling er å begynne med en enkel gulvplan og gå til studioet med den i hånden. Bruk planen til å bestemme hvem som skal stå hvor og hva kameraene skal se, og bruk så gulvet til å teste om det stemmer. Der virkeligheten avviker, retter du planen i stedet for å improvisere bort begrunnelsen.

Planen trenger ikke være pen. En skisse med kameraer som trekanter, merker som kryss og piler for bevegelse er mer enn nok. Det viktige er at den er lesbar for andre og at hvert merke har et nummer du kan ta med til gulvet.

I praksis betyr dette ti til femten minutter ved et bord før tapen kommer frem. Den tiden vinner du tilbake flere ganger når du slipper å flytte merker i ettertid. Er settet svært enkelt, kan du hoppe over det meste, men tegn gjerne en rask versjon likevel.

• Tegn kamera, merker og bevegelse med nummer
• Test planen på gulvet med ekte kamerautsnitt
• Rett planen, ikke bare gulvet, når noe ikke stemmer

Når gulvet bør komme først

Det finnes situasjoner der jeg snur rekkefølgen. Hvis du arbeider i et studio du kjenner godt, med faste kameraposisjoner og et sett som står fra sending til sending, kan du gå rett til gulvet. Da er planen allerede i hodet, og tape er en rask bekreftelse.

Det samme gjelder korte innslag med én person og ett kamera. Her er det lite å koordinere, og kroppens følelse for avstand veier tyngre enn en tegning. Du bruker likevel gjerne et minutt på å notere hvor merkene havnet, slik at du finner dem igjen neste gang.

Er derimot flere kameraer, flere gjester eller et bord med rekvisitter involvert, bør du ikke stå uten plan. Kompleksitet vokser raskt, og det er billigere å finne feilene på papir enn med mannskapet ventende rundt deg.

Tape og skisse er ikke konkurrenter, men to halvdeler av samme arbeid. Plan først gir deg oversikt og et felles språk, mens gulvet kontrollerer at tegningen holder. Begynn med et ark og noen enkle symboler, ta det med inn i studio og la gulvet rette det som trenger rettes. Da bruker du tiden din der den gir mest, og står tryggere når kameraet går.